Delelinje
Delelinje er ofte synonymt med grenselinje til sjøs mellom to stater. Delelinje opprettes mellom to stater der hvor det er så kort avstand mellom statenes grunnlinje at det ikke naturlig er internasjonalt farvann mellom statene. Delelinjen trekkes også utover grensen for territorialfarvann (12 nautiske mil siden 1982), i praksis trekkes den også som avgrensing av statenes økonomiske soner (200 nautiske mil siden 1982). Avtaler mellom stater om delelinje skjer normalt gjennom bilaterale forhandlinger, og ratifiseres statsrettslig av landenes lovgivende forsamlinger eller statsoverhoder. Forhandlende stater må samtidig ta hensyn til havretten.
Et vanlig prinsipp for en delelinje er midtlinjeprinsippet, det vil si at delelinjen går like langt fra de to staters grunnlinje. Grunnlinjen er forklart i FNs havrettskonvensjon, artikkel 5 og 7. Normal grunnlinje følger lavvannslinjen slik den er gjengitt på kyst-statens sjøkart. Rette grunnlinjer kan trekkes mellom ytterste punkter av tørt land ved lavvann, når kysten er uregelmessig, som for eksempel den norske kysten (begrenset i lengde mellom nabopunkter til 48 nautiske mil).
Et annet mulig prinsipp er sektorlinjeprinsippet, det vil si at delelinjen trekkes langs en meridian fra et navngitt sted på land, og i rett linje mot Nordpolen eller Sørpolen. En slik linje tar ingen hensyn til landformer, og vil normalt ikke kunne sammenfalle helt med midtlinjen (da måtte kystene på begge sider ha vært helt rettlinjete).
Eksempler på delelinjer[rediger | rediger kilde]
I Nordsjøen trekkes det delelinjer i hele havområdet. Norge inngikk avtale om delelinje med Storbritannia og Danmark på 1960-tallet. I Norskehavet er det noen steder så stor avstand mellom Norge og Island at delelinjen (de økonomiske sonenes grenselinjer) avbrytes av lommer av internasjonalt farvann (Smutthavet).
Sovjetunionen, og senere Russland, har i mange tiår hevdet sitt sjøterritorium i nord avgrenset ved sektorlinjer trukket i rett linje mot Nordpolen fra navngitte punkter på land. Dette har vært hevdet overfor både Norge i Barentshavet og overfor USA i Beringstredet. Overfor Norge anerkjente Russland riktignok umuligheten av å gjøre krav på Fiskevernsonen ved Svalbard, som ville ligget litt inne på russisk side av sektorlinjen. Sektorlinjen ble som russisk forhandlingspunkt trukket fra Grense Jakobselv og langs en midtlinje ut Varangerfjorden, og deretter i en rett nordlig meridianlinje (men rundt fiskerivernsonen) til nordpolen. Russerne godtok ikke det norske kravet om midtlinje mellom Svalbard og Frans Josefs land, da avstanden mellom disse oversteg territorialfarvannets utstrekning.
I 2010 ble de to land enige om en avtale om delelinjen i Barentshavet.